Duo-prosjektet Å snakke med seg selv, sammen har på mange måter pågått i årevis, men manifesterer seg fysisk først i Vestfold Kunstsenter sine lokaler.

Utstillingen er et konkret møte mellom Skindes og Rostads praksiser. Det de to kunstnerne har felles er en stakkato historiefortelling; en tilsynelatende harmoni som blir konstant forstyrret og underliggjort. Men utforskningen av randsoner og ytterkanter skjer på ganske forskjellig måte. 

I gallerirommet er kontrasten mellom to visuelt sett ulike praksiser svært synlig. Ettersom kunstnerne selv ikke på forhånd visste hvordan dette ville arte seg, oppstår det en spenning; er det virkelig mulig å forene egne arbeider med en annens? Hva oppstår i dialogen når det kunstneriske språket ligger så langt fra hverandre? 

Hva kan arbeidene tilføre hverandre? Hvilke nye fortellinger åpnes?  

De velger å bære risikoen. Risikoen for at det ikke fungerer, at språkene ikke kan oversettes. At man ikke egentlig kan ta del i den andres forståelse og fortolkning av verden og dennes erfaringer.

Hva da med samtalene deres, den gjensidige respekten? Risikerer de for mye, eller noe i det hele tatt, når de går gjennom den innerste grinden hos hverandre? 

 

 

 

“Samtale, ekko, tilbakemelding og dialog oppstår først når den annens blikk også ser, ser på nytt gjennom verket. Når vi, som har hatt en muntlig dialog om arbeidene våre så lenge, ønsker å vise verkene våre sammen, er det fordi vi er villig til å ta risikoen det er å møtes; se gjennom den andres blikk og se hva som oppstår, se hvor langt ut og hvor langt inn vi kan nå når vi snakker sammen på et språk som vil være ukjent for oss begge.” 

- Skrinde og Rostad